Saken kan du lese her: https://www.vg.no/nyheter/i/dRMOxo/shazia-majid-noe-skremmer-meg-mer-enn-volden
Saken handler om noen store utfordringer som vi ser på flere videregående skoler i Oslo, skolevold, homofiendtlighet og sosial kontroll. Vanligvis sier jeg nei til at vi skal stille opp i sånne saker. Det har jeg gjort fordi jeg mener at det er nok saker som ligger ute som handler om disse temaene og at det ikke er vi, våre elever og ansatte, som skal bære ansvaret for å være eksemplene i disse sakene. Når jeg nå har valgt å si ja, så handler det om to ting:
For det første mener jeg at det er så mye som fungerer bra, at vi skal tåle å snakke om de utfordringene vi har. For de fleste av våre elever og ansatte er skolevold, homofiendtlighet og sosial kontroll tema som tar lite plass i hverdagen. Likevel er det riktig at vi har noen saker som handler om dette hvert skoleår og at det kan være krevende å være skeiv på Bjørnholt. Det vil vi gjøre noe med, både elever og vi som jobber her. Da må vi våge å snakke om det.
For det andre mener jeg at debatten som har gått om disse temaene er unyansert. Jeg tror at en av årsakene til at den blir det er fordi enkelteksemplene er knyttet til ekstremeksemplene – når det har vært fyrverkeri eller slåsskamp. Viktigheten av at andre får møte de andre elevene våre, Hannan, Hassan og Viana, og se verdien i det fellesskapet de aller fleste elever hos oss kjenner på. Det er riktig at vi har en høy andel minoritetsungdom, men de fleste minoritetsungdommer er ikke kriminelle. Det skrives om utfordringene ved det, men sjelden har vi mulighet til å vise frem hvor fine ungdommer som går her, og hvordan de opplever skolen - hverdagen vår. Mange av disse ungdommene har kjent på utenforskap på andre skoler, men her kan de være seg selv. Her er det ingen som legger merke til hijab eller hudfarge. Det er en utfordring som man må jobbe med på andre skoler. Det er utfordringer ved segregeringen i de videregående skolene i Oslo, men det er også styrke i det fellesskapet vi har.
Mye av det som står i VG-saken er journalistens blikk på utfordringer i Osloskolen. Vi er en del av det, men jeg opplever at hun har sett oss på godt og vondt. Aller mest på godt. Hun har sett at vi er en skole som vil at elevene våre skal lykkes, med ansatte som velger sine kamper på en klok måte. Hun har sett reflekterte elever som er stolte av skolen sin og fellesskapet, men som våger å være åpne om utfordringer.
Hun etterlyser foreldrene. Her vet jeg at det er mange foreldre som ikke kjenner seg igjen. Jeg møter stort sett foreldre som bare vil det beste for ungdommene sine og noen ganger dypt fortvilede foreldre som ber om hjelp. Jeg opplever ikke at foreldre ikke er engasjert i barna sine, men jeg hører noen av dere si at dere ikke vet hva dere skal gjøre når problemene har blitt tilstrekkelig store. Det tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i. Det er også årsaken til at jeg vil at vi skal ta ansvar for å nyansere debatten, ved å snakke om utfordringene våre. Ikke fordi vi må, fordi vi har opplevd en tragedie, men fordi vi har lyst til å gjøre skolehverdagen enda litt bedre for alle elever og ansatte.
Beste hilsen
Marianne
