Blant en av fem elever ved Bjørnholt videregående skole ble jeg plukket ut til å reise til Nairobi, Kenya, i Afrika for å jobbe på en skole og bli kjent med en annen kultur – Det ble en utfordrende tur, både på godt og vondt.

I ti dager fikk vi sjansen til å bo hos lokale, jobbe på skolen Happy Day Junior School, dra på lokale markeder, møte dyr i det fri og såkalte dyrebarnehjem, danse afrikansk dans, besøke en landsby og oppleve Afrikas mangfoldige sider.

Det ble en tur fullt av opplevelser, utfordringer knyttet til egne perspektiver, tårer og glede. Sjelden har en tur gjort såpass inntrykk på meg, eller noen av mine medstudenter. Turen i sin helhet ble dekket og betalt av Bjørnholt videregående skole.

Jeg er selv vokst opp i vesten og har ofte tatt meg i å omfavne mange av verdiene som står vårt kontinent nærmest: Retten til privatliv, valgets kval i butikkhyllene og vår mulighet til å forme eget liv – Uavhengig av sosial bakgrunn og personlig økonomi.

Blant det første som møter oss i Kenya er vertsfamilien. Familien vi skal bo hos i ti dager. Disse har hverken tilgang til vann i springen eller velfungerende vannklosett. Likevel sier de med åpne armer «In my house, you are my children.”

Og vi får beskjed om å omtale vertsmoren som «Mama Barry» - mor til navnet til førstefødte. For en som er vokst opp i vesten, var det lett å avfeie det hele som en distansert høflighetsfrase, uten at det lå noe mer i uttrykket, så feil kan man ta og lite ante jeg om at jeg kom til å føle meg som hennes barn og kalle henne mor fordi det føles riktig.

I Afrika ser nemlig verden annerledes ut. Faktisk kan ikke en reise til Afrika forklares med andre ord enn å komme til en annen verden.

Her er det barn som sulter, utdanningsmulighetene er enten dårlige eller dyre, eller begge deler og muligheten til å løftes opp fra fattigdommen dersom du er født inn i den, er liten. Likevel deler de det de har og tar igjen i hjertevarme.

Luften i byen er så forurenset at Oslogryta fremstår som verdens reneste luft i motsetning, faktisk så mye som at hvert fjerde dødsfall knyttet til barn under fem år er knyttet til forurensning, ifølge en FN rapport. 

Jeg tror hverken fattigdom eller sult i Afrika er noe nytt for noen. De aller fleste av oss kjenner godt til bildene av tynne barn, som knapt har mat, eller ordentlig tak over hodet - vi har for lengst tatt innover oss realitetene at barn dør av sykdom og sult i Afrika.

Likevel er virkeligheten, som ofte, hardere enn man skulle tro og slår deg i bakken så fort du tar innover deg realitetene. Det å lese og høre om fattigdom er noe helt annet enn å se og kjenne det på kroppen, selv om perspektivet som besøkende naturligvis også blir begrenset.

Likevel er det ikke å nekte for at også i Afrika, finnes kontraster. Her finnes også millionleiligheter og flotte varemagasin, akkurat som hjemme. Bensinprisen er kr 11 for literen og bilkjøring må sies å være en aktivitet for de rikeste.

Turene våre på KFC eller Dominos kostet en månedslønn for kenyanerne vi omgikk.

Godene er skeivt fordelt, kjøpekraften hos mange er dårlig og fra å være i et område fullt av bølgeblikkshus og hjem som etter vår standard knapt kalles hjem, finnes det områder for de rikeste rett rundt svingen.

Midt i Nairobi-sentrum finnes mangfoldige butikker, standarden er noen steder så høy at det kan virke som man befinner seg et sted i London, før du ser ned på gaten og møter et barn som tigger etter penger og mat.

Siden vi dro ned i formål om å jobbe på skolen Bjørnholt vgs støtter, fikk vi god sjanse til å bli kjent med barna på skolen.

På Happy Day Junior School får barn som til daglig hverken har mat, penger til å betale hva andre skoler koster eller mulighet til å betale for behandling av sykdom, en sponset skolegang med tre måltider om dagen og vaksiner mot sykdommer som tyfus.

Pengene til dette kommer fra Norge og Bjørnholt vgs gikk inn i et samarbeid med Happy Day Juniors School i 2016. Vi kaller dette samarbeidet B-OK: Bjørnholt Operasjon Kenya.

Situasjonen for disse barna virker på oss i utgangspunktet ganske håpløs, men likevel er det første som slår meg og mine medstudenter barnas livsgnist og genuine smil.

Disse barna har ingen grunn til å juble over fremtiden, likevel er deres kjærlighet til livet sterkere enn lidelsen og alle som en føler de seg takknemlig for det lille de har fått utdelt.

De klager ikke over lunsjen bestående av ris og bønner, slik du og jeg, når biffen var litt for rå og ikke medium stekt, men er derimot takknemlige for maten de har fått utdelt.

Jeg tror vi har noe å lære her. Vi klager selv ofte over altfor trivielle ting, at vi ikke har råd til den nye Nike-jakken selv om vi kjøpte ny for et par uker siden, eller den nye iPhone modellen, selv om den vi har holder stand og er fortsatt god. Altfor sjeldent sier vi oss fornøyd med det vi har. Uttrykk om at mye vil ha mer er her ikke bare et uttrykk, men et ordtak som speiler et helt kontinents mani ovenfor å ha det nyeste av det nye og at vi aldri får nok. Vi blir aldri fornøyd med det vi har.

Det er viktig å være takknemlig for hva du har, uansett hva du har.

Vi fikk også sjansen til å besøke noen av barna og se hvordan de bodde. Alle som en bodde de i små hus, eller snarere rom, ikke større enn ditt og mitt kjøkken. Likevel viste de oss rundt, stolte og med glimt i øynene, takknemlig for i det hele tatt ha et hjem.

Men det ble også en tur fylt av lettere aktiviteter. Vi fikk dra i dyrebarnehjem, klappe store og små dyr de aller fleste av oss kun hadde hørt om i barnesanger eller sett på Animal Planet.

Det var vakre øyeblikk og det var skjønt å se hvordan dyrepasserne steller med dyrene og elsker dem som sine egne barn. «If you dont love it, you can’t do it», sa den ene dyrepasseren lidenskapelig ovenfor egen jobb mens han klappet hyener og løver bak ørene – De elsker virkelig sine dyr i Afrika.

På turen fikk vi lære mye om verden og oss selv, kunnskap som jeg er usikker på hvordan vi skulle funnet uten. Vi hadde alle hørt om fattigdommen i Afrika, forbedret oss med ulike scenarioer og sett bilder og videoer. Likevel ble dette en tur som satte dype spor i oss alle sammen. Aldri hadde vi sett for oss en slik genuin hjertevarme.

Turen ble arrangert av Bjørnholt videregående skole og tilrettelagt av rådgiver Annelene Rør.

Den 29. mars skal elevene på Bjørnholt ut i arbeid for å samle inn penger til disse barna og akkurat der trenger vi DIN hjelp. Har du en arbeidsplass noen ungdommer kunne jobbet den 29. mars?

Ta kontakt på kjboa002@osloskolen.no

Vi er evig takknemlig og det er også barna!